hits

Kan en regnbue begå en feil?

Dette innlegget er for de som mistet identiteten sin ved å prøve å passe inn i norsk kultur. Dette er for de som følte seg skamfull for deres sanne identitet, deres kultur, språk og familie. Dette er for de som trenger hjelp til å tilpasse både sin og norsk kultur selv når hele verden sier at det er umulig. Jeg vet hvordan det er å miste sin identitet, men jeg kan forsikre dere at det er mulig å elske seg selv igjen. Sitt sanne selv. Dette er min historie.

Helt siden jeg kan huske så var det mamma som alltid kledde meg til enten det var skole, moske eller fester. Tenkte aldri på hvorfor jeg måtte gå med klær mamma plukket for meg med tanke på at jeg var liten og ikke visste bedre. Hun kledde meg med de mest fargerike klærne du kan tenke deg og jeg ELSKET det og husker at jeg tenkte at jeg var den fineste av alle på skolen. Ingen kunne måle seg med meg, tenkte jeg. Fra 1. til 4. klasse hadde jeg ingen problemer med klærne mine og jeg husker veldig godt at kontaktlæreren min (den beste læreren som finnes) pleide alltid å komplimentere enten det var klærne mine, sko eller smykker. Det var etter 4. klasse ting begynte å forandre seg. Jeg var en jente som bare hang med pakistanere fordi det var det jeg var komfortabel med, men siden læreren min var bekymret for at jeg kommer til å ha det vansker med norsken min videre i livet så ba hun meg skaffe meg andre venner i tillegg. Dette var fordi jeg snakket urdu mer enn jeg snakket norsk. Som er forståelig. Jeg er født og oppvokst i Norge som betyr at jeg må kunne norsk. Ble kjent med de norske jentene i klassen og vi utviklet et godt vennskap. Vi tilbrakte mer og mer tid sammen, jeg ble invitert til deres bursdager, fester og på besøk.

Som årene gikk begynte jeg også å distansere meg fra mine pakistanske venner. Jeg forstod ikke helt hvorfor mine pakistanske venner pleide å si til meg ''du har forandret deg?'' ''hvorfor snakker du ikke urdu lenger?'' eller ''du ser ikke fargerik ut lenger?'' Jeg forstod dem ikke før en dag jeg bestemte meg for å ha på meg et langt skjørt med all verdens farger på. Det så ut som skjørtet mitt hadde svelget hver eneste regnbue farger og mer. Jentene bestemte seg plutselig for å rangere hver eneste person i gruppa. Jeg tenkte ''dette vinner jeg lett. Jeg mener har du sett på stilen min. Pfftt, a piece of cake.'' Som resultat HATET jentene stilen min og sa at jeg måtte begynne å bruke klær som ser mer ''menneskelig'' ut. Veldig hatefull kommentar å gi for å være en 11-12 åring. Jeg tok det til hjertet, gikk hjem og gråt, og bestemte meg for å forandre meg.


                                                                                                                                                                                                                                                                  

Jeg gikk bort til mamma og spurte henne om penger for klær. Hun spurte ''kyun?'' (hvorfor?) Jeg svarte ''jeg vil kunne bruke klær som jeg liker?'' og hun så veldig rart på meg. ''Liker du ikke klærne jeg plukker ut for deg lenger? Du hadde et så stort smil på munnen når du gikk ut av huset i dag. Har det skjedd noe?'' Hvordan skal jeg forklare til henne at ''vennene'' mine ikke liker stilen min og vil at jeg skal se ''menneskelig''ut? Jeg hadde ikke hjertet til å se inn i øynene til min mor og fortelle henne at de klærne vi bruker hjemme og er så stolte av ikke er akseptabele. Så jeg bestemte meg for å bare la det ligge og gikk til skolen neste dag med et enfarget skjørt. Tenkte det går da bra. Nopp, disse såkalte ''vennene''mine bestemte seg for å klippe mitt lange lilla skjørt til et mini skjørt. De sa ''sånn, nå ser det perfekt ut.'' Jeg gikk med på det og følte meg pen fordi de sa at jeg så pen ut. Gikk hjem og mamma fikk sitt største sjokk og spurte hvem som gjorde dette og jeg svarte at ''skjørtet hang seg fast i noe og når jeg prøvde å dra den så ble den sånn.''

Det høres kanskje ut som ingenting, men når du bokstavelig talt blir holdt fast av 3 jenter og den fjerde klipper av halve delen av skjørtet ditt så føler du deg som et dyr. Etter den hendelsen begynte jeg å avsky ikke bare kulturen min, men landet mitt. Hver gang noen spurte meg hvor jeg var fra, forandret jeg tema med en gang.

Da jeg startet på ungdomsskole og ungdommene spurte meg om meg forandret jeg tema og snakket om tull som ikke ga mening. Hvis vi hadde lekser, innleveringer eller diskusjoner om landet mitt og læreren min spurte meg om meningen min så ville jeg gi en morsom kommentar eller si ''jeg vet ikke og jeg bryr meg ikke.'' Ville ikke ut med mamma fordi hun brukte shalwar kameez (kulturelle klær) ute i byen og ville ikke bli sett med henne. Nektet å bruke shalwar og kameez selv hvis det var hjemme og elsket når folk sa ''du ligner ikke på en pakistaner i det hele tatt.''

Dette fortsatte en periode helt til jeg møtte min bestevenninne og hun lærte meg å elske landet mitt, kulturen min og være stolt av det. Hun gjorde dette ved å snakke om landet sitt med stolthet, diskutere med de som hadde feil syn på landet hennes og hun gikk gjennom gangene i skolen med stolthet. Hvis noen spurte henne hvor hun var fra så sa hun ''Somalia'' med stolthet. Dette inspirerte meg til å starte på nytt. Hun visste ikke at hun var en inspirasjon for meg. Jeg begynte å søke om landet mitt, snakke urdu hjemme igjen, ta urdu klasser og utdanne meg mer om landet mitt. Jeg innså endelig hvor blessed jeg egentlig var. Kulturen min er noe av det vakreste og spesielle jeg vet om. Vi har mat som folk betaler over 150 kroner for, klærne våre blir brukt som inspirasjon i de fleste mote showene, henna design er inspo for tattoveringer, bryllupene er mer lit enn klubber. Selve kulturen min er en inspirasjon for hele verden.

Jeg skriver ikke dette for å se ned på andre kulturer, men for å inspirere minoritets grupper som bor i Norge og si at det er helt greit å være stolt av kulturen deres. Det er greit å ta med pakistansk mat til skolen som matpakke og ikke være flau, det er greit å gå med shalwar kameez hvor som helst, det er greit å spare langt hår utenom at folk skal gi kommentarer som ''klipp håret ditt før du får lus.'' DET ER HELT GREIT! Til alle mine afrikanske. arabiske, asiatiske brødre og søstre som sliter med dette vit at du er unik og spesiell i alle mulige måter. Ikke føl dere presset til å integrere dere så mye at identiteten deres forsvinner. Ikke forandre deg bare fordi samfunnet sier det. Vær deg selv, representer identiteten din og vis verden at du er en dronning/konge. Be you. Unapologetically.

32 kommentarer

18.11.2017 kl.23:30

Veldig interessant. Og inspirerende.... fint skrevet.....

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:44

Anonym: Tusen takk!

19.11.2017 kl.00:40

Såå bra skrevet😍

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:44

Takk babe. Setter pris på det!

19.11.2017 kl.00:57

KULT

19.11.2017 kl.01:10

Virkelig inspirerende!

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:45

Anonym: Betyr utrolig mye!

19.11.2017 kl.01:20

Love this 😍❤️❤️

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:45

Anonym: Åhh, tusen takk!!

Sister

19.11.2017 kl.01:30

I like this

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:45

Sister: you better

19.11.2017 kl.01:58

Utrolig bra skrevet😀 stå på

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:46

Anonym: Tusen takk!

19.11.2017 kl.02:00

Såå bra skrevet😍

!!

19.11.2017 kl.02:35

Bra skrevet :D

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:46

!!: Takk!

Nayabiq

19.11.2017 kl.11:17

Im prouuud of you girl❤❤ lots of love❤💋

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:46

Nayabiq: Elsker deg kusine!

19.11.2017 kl.11:40

YAAAAASSSS GUUUUURRLLLL!!!😍😍😍Endelig en blogger jeg kan relatere meg til!! Keep it going!!👏🏾👏🏾👏🏾❤️❤️❤️

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:47

Anonym: Kommentaren din betyr utrolig mye for meg. Jeg er glad du kan relatere deg til bloggen min på en eller annen måte. Setter stor pris på det!

19.11.2017 kl.12:33

så vakkert skrevet!

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:47

Anonym: Takk!

19.11.2017 kl.13:21

Yasssss bitchhhhh, stolt av deg!!! Keep doing you🌹

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:48

Anonym: Thank youuuu bitch!! ahaha

19.11.2017 kl.20:17

Wow, det var amazing liksom veldig bra 👏🏽👏🏽❤️❤️❤️

Memona Hussain

20.11.2017 kl.17:48

Anonym: Tusen hjertelig takk!

Chrystal

20.11.2017 kl.20:57

Jeg helt enig, det er bra at du skriv om ting som kan være vanskelig å snakke om. Girl keep up, am so proud of you 👏🏾❤️😘

Memona Hussain

20.11.2017 kl.22:01

Betyr utrolig mye Chrystal!

julietalivstil

20.11.2017 kl.21:53

flott skrevet:)

Memona Hussain

20.11.2017 kl.22:02

julietalivstil: Tusen takk!

Helena Westergren

14.03.2018 kl.19:48

veldig bra skrevet!!! <3<3

Memona Hussain

15.03.2018 kl.20:54

Helena Westergren: tusen hjertelig takk��

Skriv en ny kommentar

Memona Hussain

Memona Hussain

20, Oslo

Hei! Mitt navn er Memona, 20, fra Oslo. På denne bloggen kommer du til å finne alt fra skjønnhet, mote til seriøse temaer. Jeg har også et ukentlig segment som heter "Pillow talk". Hvor dere kan sende inn deres dilemmaer, så gir jeg dere råd!

Kategorier

Arkiv