hits

STARTER PÅ NYTT...

NO MATTER HOW YOU FEEL. GET UP. DRESS UP. AND NEVER GIVE UP.

De fleste av dere vet sikkert at jeg hadde dårlig opplevelse på min forrige jobb. 2 måneder med bokstavelig talt helvete. Sjefen min var en sosiopat. Bokstavelig talt. Jeg var så traumatisert til det punktet at jeg ikke turte å gå innom en butikk med samme navn, ville ikke jobbe noen gang igjen og var bare redd. 

Etter at jeg sa opp min forrige jobb så var jeg arbeidsledig i 1 måned. Har ALDRI måttet spørre om penger fra foreldrene mine de siste 6 årene, fordi jeg har klart å ta vare på meg med enten jobb eller hva det enn måtte være. Følte jeg klappet til min ego hver gang jeg spurte om penger. 'Men det er moren din? Hvorfor er du så flau av å spørre faren din om penger?' Jeg tror ikke dere forstår hvor rart det føles å spørre om penger når du har vært selvstendig så lenge. Ikke låne, men spørre om penger. 2 helt forskjellige ting. Jeg kunne ikke låne penger fordi jeg visste ikke når jeg skulle få tak i jobb. 2 måneder? 4? kanskje 6? 

                                             

Før jeg sa opp min forrige jobb med sosiopaten så hadde jeg sluttet på jobben som en telefon intervjuer. Ville ikke spørre om å komme tilbake til dem fordi jeg hadde prøvd så hardt å få meg bort derifra. Hadde jobbet der i 2 år allerede og ville bare ha en annen opplevelse og generelt bare bli kvitt den jobben, men her var jeg. Sendte en e-post til sjefen og spurte om å komme tilbake til jobben. Han sa selvfølgelig ja (trodde han skulle si nei ahah) og jeg signerte kontrakt med han om igjen. Akkurat dette fikk meg til å se fremtiden min på en veldig negativ måte. Gikk fra å kanskje tjene bedre -> arbeidsledig -> tilbake til null. 

Selv om jeg gikk gjennom det jeg gikk gjennom så ga jeg ikke opp. Søkte fortsatt jobb overalt, og etter 3 uker med å være en telefon intervjuer så får jeg en telefon fra min nåværende sjef. Han ba meg komme innom for et raskt intervju om 2 dager. Jeg personlig ville avlyse hele møtet og ba til Gud om at han skulle enten brekke beinet mitt eller armen min sånn at jeg hadde hatt en grunn til å ikke dukke opp på vei ditt. De neste 2 nettene var bare helt grusomme. Fikk ikke sove i det hele tatt. Stod opp. Tok på meg det jeg fant og gikk avgårde til intervjuet. Satte meg på bussen og tankene mine bare ''surprise bitch! We still here to ruin your life.'' Hele den 20 minutters bussturen så tenkte jeg på forskjellige grunner til at jeg skal takke nei til denne jobben. 

                                              

''Hva om denne sjefen  klager konstant som forrige sjef? Hva om han overvåker meg hver eneste gang jeg er på jobb? Hva om han bestemmer seg for å følge etter meg til en annen butikk for å overvåke meg der? Hva om han anklager meg for å ikke ha gjort jobben min? Snakker om meg med mine andre kolleger? Lyver om kontrakten?'' Disse tankene spiste meg opp. Etter å ha hatt panikk anfall og gråtet i sånn 3 minutter gikk jeg av bussen og på vei til butikken. Jeg var der 20 minutter for tidlig. Hilste på sjefen, snakket om lønn, kontrakt, opplæring osv. Var ute av butikken etter 5 minutter. 

''Det var ikke så ille,'' tenkte jeg på vei tilbake hjem. Men jeg visste at denne følelsen bare varte til neste gang jeg skulle komme tilbake for opplæring. Du vet den følelsen når du har laget planer med venninner, og når selve dagen kommer så vil du bare ligge hjemme men har ikke en unnskyldning så du møter opp? Det var det jeg følte, bare 10 ganger verre. 

Etter opplæring og flere uker med angst, sleepless nights og ingen appetitt så fikk jeg telefon fra sjefen hvor han forklarte dagene jeg skulle jobbe på butikken hans. Det endte opp med at jeg skulle arbeide med han og det hjalp ikke angsten min i det hele tatt. VET DU HVOR NERVØS JEG VAR? Jeg ville gjøre en perfekt jobb fordi skuffe sjefen min var det siste jeg ville. Uansett, møtte opp og gjorde jobben min. Men vet du hva det morsomme er? Jeg endte opp med å like sjefen min, kollegene mine og jobben generelt. Alle de ukene med angst, panikkanfall, sleepless nights, ingen appetitt, stress, håret jeg mistet var faktisk verdt det. Jeg endte opp på et bedre sted. 

                                                

Det jeg prøver å si er å ta sjanser. Selv hvor skummelt det ser eller høres ut som. Bare gjør det. Tro meg, det er ukomfortabel og ekkelt, men når du er over det stadiet så vil du være SÅ stolt av deg selv. Du vil få motivasjon til å gjøre det beste du har, du vil føle deg mer selvsikker rundt mennesker og situasjoner som er ukomfortable. Du vil føle at ingen og ingenting kan stoppe deg and your growth. Akkurat nå så har jeg 2 jobber. Er på den ene jobben fra 8 om morgningen til 4 om ettermiddagen, deretter tar jeg bussen tilbake til byen og jobber som telefonintervjuer fra klokken halv 5 til 9 på kvelden. Dette er hverdagene mine akkurat nå. Det er kanskje vanskelig akkurat nå, men det harde arbeidet vil lønne seg. Akkurat som det gjorde før jeg fikk jobben. 

2 kommentarer

Bananogbrunost

16.11.2018 kl.21:28

So relatable og så sant🙏🏿

16.11.2018 kl.21:29

Så relatable og så sant 🙏🏿

Skriv en ny kommentar

Memona Hussain

Memona Hussain

21, Oslo

Hei! Mitt navn er Memona, 21, fra Oslo. På denne bloggen kommer du til å finne alt fra skjønnhet, mote til seriøse temaer. Jeg har også et ukentlig segment som heter "Pillow talk". Hvor dere kan sende inn deres dilemmaer, så gir jeg dere råd!

Kategorier

Arkiv