DET ER OKEI.

Jeg vet! Jeg vet. Jeg har vært borte leengeeeeeee, men det er fordi jeg prøvde å ”fikse” livet mitt. Det er ikke så dramatisk som det høres ut som, men det er definitivt en forandring. Har tenkt veldig mye på framtiden min. Hva vil jeg? Hvordan vil jeg leve det ene livet jeg har? Hva gjør meg glad? Slapp, det er ikke noe med religion å gjøre so you guys can calm your tits 🙂 For at dere skal kunne forstå ‘my struggle’ så må vi tilbake noen år. Skal ikke ta med dere alt for langt, men maks 3 år? 2? Idk, men dere har ikke et valg uansett.

I videregående valgte jeg å ta studiet mine venner valgte. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg ga lite faen i hva jeg studerte til. Så lenge jeg hadde mine venner ved min side hver dag så var det mer enn nok for meg. Jeg bestemte meg for å ”go with the flow” og ikke tenke 2 ganger om det. Jeg tok studiespesialisering fordi det var det de andre tok og fikk meg gjennom 3 år med tortur. Etter de 3 årene tok jeg ENDELIG friår. Noe jeg hadde sett frem til siden første dag på vgs. The gap year that ACTUALLY made me ME today and changed the way I thought about life. The year I found out what I wanted to do. 

                                           

I friåret skaffet jeg meg jobb som telefonselger. Ikke den beste og lette jobben, men en jobb var det. Begynte å tjene hardtjente penger og var SÅ stolt av meg selv. Hvorfor? Da jeg begynte å få lønn og jeg så at jeg kunne bidra med litt hjemme samt ta var på meg selv som var det som om jeg hadde oppnådd noe bedre enn studiet. Mange tenker sikkert ”slapp av kompis! Lønna di var sikkert ikke så mye engang.” Ja, for noen som var det kanskje ikke det. Men for meg så var det mine hardtjente penger som jeg var super stolt av. Jeg begynte å jobbe dobbelt og kanskje trippelt så mye, hjalp familien min så mye som jeg kunne og ble forelsket i å reise. 

Jeg tror ikke de fleste av dere forstår hvordan det er å bare reise til et land, Pakistan, hver fjerde år. Ingen steder enn Pakistan. I 18 år. JEG KLAGER IKKE, men jeg hadde alltid lyst til å reise andre steder og oppdage nytt kultur. Hver gang jeg tok opp å reise til et annet land enn Pakistan så ville foreldrene mine gi meg det svaret hver eneste utlending gir; ”når du gifter deg så kan du reise hvor enn du vil med mannen din.” Really mom? Really? That didn’t happen and will not happen either. Plutselig en dag så bestemte jeg og bestevennene å ta oss en tur til London. Vi kjøpte billetter noen måneder før, sparte penger og sa ikke ifra til foreldrene våre om planene våre før 2 uker før vi skulle reise. (IKKE GJØR DET VI GJORDE MED MINDRE FORELDRENE DINE ER CHILL SOM VÅRE!) Etter den reisen så ble jeg forelsket i å reise og kunne ikke vente med å reise igjen. Det var som om jeg hadde blitt hypnotisert. 

                                           

Etter friåret så fikk jeg tilbud fra universitetet og takket ja. Jeg visste at universitet ikke var noe for meg, men jeg takket fortsatt ja. Brydde meg veldig lite om tilbudet helt til mine foreldre fant ut om det. De var super glade og fortalte halve slekta innen 2 dager. Jeg var den første personen i familien som hadde kommet så langt. Jeg ville ikke skuffe dem så jeg beit sammen tunga og møtte opp første skoledag…Det første halvåret gikk perfekt. Fikk gode karakterer og skaffet meg hyggelige venninner, men jeg var ikke glad. Jeg var ikke tilfredsstilt. So to recharge bestmte jeg og vennene mine å reise til Dubai. 

Det var når vi kom tilbake jeg forstod og innså hvor mye jeg ELSKET å reise. Jeg elsket å spare penger i noen måneder og deretter kjøpe billter og reise. Jeg liker det simplet. Simple life is the perfect life for me. Så jeg bestemte meg for å slutte å prøve på skolen og bare møtte opp for å møte opp. Tilslutt så bare droppet jeg ut. Gjett når jeg droppet ut? En dag før eksamen  BAHAHAAHAHAHHAHAAHAHHAAH. Jepp, I’m a college dropout. A HAPPY college dropout. Hadde ikke følt meg så bra, livlig, glad og fri på et helt år. Følte meg lettet. Jeg forstod det litt senere, men jeg vet hva jeg vil gjøre. Jeg vil leve simpelt. Jeg vil skaffe meg en liten hybel, jobbe, spare penger og bare reise verden. Det er ingenting mer jeg vil. Jeg vil leve simpelt. Simpelt er perfekt. 

Det jeg prøver å si er at det å ikke ha en plan er okei. Plan funker ikke for mange. Det å være organisert funker kanskje for noen, men ikke for alle. Og det er helt okei. Det er okei om du gifter deg når du er 30, det er okei å bli ferdig med universitetet senere enn de andre rundt deg, det er okei å ikke ha en plan for livet. DET ER OKEI. 

 

10 kommentarer

Siste innlegg