HVORFOR JEG TOK AV HIJABEN (DEL 2)

De av dere som ikke har lest del 1 vil synes dette er litt forvirrende. Ta deg tid til å lese del 1 en HER før du leser dette! ☺️

Grunnen til at jeg skrev om min ‘hijab journey’ er for å vise dere at jeg startet med hijab i en ung alder uten å tenke på framtiden. Med dette mener jeg at ungdomsskole tiden brydde jeg meg ikke om å style hår, sminke eller Klesstil. Så for meg å gå med hijab var helt normalt.

Så gjennom årene jeg begynte å bli eldre så forstod jeg meg mer på klesstil, sminke og hår stil. Den klesstilen jeg ville gå med funket ikke med hijaben, følte sminke min ikke så bra ut med hijab og hår kunne jeg ikke vise uansett. Dette var så frustrerende for meg og dette var en tanke jeg hadde konstant. 24/7.

Det var ikke før 2. videregående jeg startet med turban. Dette var min ‘Escape’ for å kunne style meg bedre uten å vise hår eller hud. Gir det mening?

Så stilen min gikk fra å være ‘dekket’ til dette;



Dere kan bedømme for dere selv om dette er ‘dekkende’ eller ikke. Jeg mener at det er det, men jeg vet dere liker å peke ut ting. No shade.

Følte meg komfortabel med å bruke turban enn hijab. Dette er fordi i min mening så liker jeg å ‘dekke’ meg med hijab, men med turban så kunne jeg kle meg litt ut av boksen. Dette er bare min mening så før du begynner angripe meg så les den forrige setningen om igjen.

På grunn av den frustrasjon om å balansere både Klesstil/sminke og hijab/turban så begynte turbanen å gå bakover halv centimeter hver enste måned. Til slutt så startet jeg å vise nesten halve håret mitt. Jeg mente fortsatt at var hijab/turban og mener det fortsatt. INGEN har lov til å si at du er mindre verdt som en muslim pga hijaben din. Ingen diskusjonen der.

Til slutt så ble jeg bare piss lei og bestemte meg for å ta av hijaben. Men det som stoppet meg var ‘hva vil folk si’ og ikke ‘hva vil Gud si.’ Dette fikk meg til å innse at eneste grunn til at jeg hadde på hijab var for folk og ikke for Gud.

Også en stor grunn til at jeg ikke vil ta av hijaben var på grunn av denne bloggen. Alt jeg har skrevet som en dame med hijab hadde blitt sett som løgn, men det er ikke det. Jeg er fortsatt den samme gamle Memona, men bare uten hijab. Mine meninger angående hijab og islam har ikke forandret seg og jeg vil stå fast på det jeg har skrevet.

HIJAB JOURNEY (DEL 1)

Halloowww guys, og velkommen tilbake til bloggen min. Long time no blogging? IDK AHAHHAH

Hvorfor jeg ikke har skrevet på lenge er bare fordi jeg er en heftig lat person og ikke noe mer enn det. Skal vi gå rett på sak?

Jeg personlig hadde INGEN intensjon om å skrive om dette siden det er noe personlig, men har fått såpass mange meldinger og kommentarer at det har blitt litt vanskelig å ignorere.

Tenkte å dele dette innlegget opp i 3 deler fordi det er så mye å skrive. La meg starte fra starten; 6 1/2 år ⏮

6 år tilbake så spurte mamma ‘hijab kab pehnana shoro karogi?’ (når tenker du å starte med hijab?) Og jeg svarte ‘pata nahin, kyun?’ (vet ikke, hvorfor?) Mamma:’aap masjid pehen ke jaati ho. Itni piyari lagti ho. Shoro kar lo?’ Og jeg tenkte at det var jo sant å gå med hijab var ikke noe stor forandring siden det var noe jeg brukte hver eneste helg på grunn av moské. Dette skjedde sommeren etter 9. klasse og vi var i Pakistan så det jeg svarte var ‘garmiyon ke baad main pehnana shoro karongi. Vaada!’ (starter med det etter sommeren. Lover!).

Sommeren forsvant, hadde startet i 10. klasse og det var juleferie. Hele familien satt sammen og mamma spurte igjen ‘to phir kab shoro karna hai?’ (så, når starter du med hijab?) jeg så på henne og tenkte ‘shit, hadde glemt det helt.’ Jeg bare lo og sa ‘snart amma.’

Grunnen til at jeg ikke ville starte var fordi jeg hadde allerede prøvd i 8. klasse for en uke og det var noe av det verste jeg hadde opplevd. Kommentarer som ‘nesa hennes er for lang, haka hennes er FOR ute og pluss så bare ser hun styggere ut.’ Disse kommentarene var noe jeg hadde blitt fortalt av en god venninne så jeg visste at det var sant. Det faktum at det kom fra gutter gjorde bare med vondt (Den tiden. Ikke nå.). Du vet når du er 13 eller 14 år gammel og er interessert i gutter og vil bli sett som en pen, søt og nydelig jente, men ender opp med å bli kalt for det motsatte. Så jeg ville ikke starte men visste at jeg måtte en eller annen gang.

Uansett, så den ferien bestemte en venninne av meg å starte med hijab. Jeg fortalte henne at jeg også ville starte men turte ikke. Så sa hun at vi begge kunne starte sammen så vi kunne støtte hverandre. Jeg tenkte det var perfekt og sånn startet min hijab journey.