Depresjon. Min venn og min fiende.

Dette er noe jeg skrev for litt over er år tilbake men turte aldri å legge det ut. Men nå er ikke dette noe jeg skammer meg over. Før dere leser dette så husk at jeg ikke skriver dette for at folk skal synes synd på meg.

Hvem skulle tro denne jenta her skulle noen gang skrive om så seriøs og personlig tema… Har ikke hatt lyst til å skrive om dette fordi det er et veldig personlig tema for meg og de rundt meg, men følte hvis jeg skrev om dette så ville det kanskje hjelpe EN person. Skal vi starte? Ughh… Dette blir interessant ahah

I am a fast believer på at alle har en eller annen gang følt seg nede. Det kan være på grunn av forskjellige grunner enten du har mistet en du elsker, ikke er glad i levemåten din, prøver å nå drømmen din, du er ikke glad i deg selv osv. Meg personlig var det siste. I could never love myself enough to see that I was worthy of love and that I didn’t need anyones validation. Men naive Memona mente at hun trengte å bli akseptert av alle hun noen gang møtte for å kunne være satisfied. Jeg bokstavelig talt tok ALDRI imot komplimenter, pleide å si til jenter ”åhh du er så pen omg hvorfor er ikke jeg det?” eller bare sammenligne med alle i gata jeg gikk forbi…tsk tsk tsk.Hun kunne ikke tro sine egne store, brune øyner og ører at hun faktisk var verdt å leve og ikke trengte å gå gjennom det hun gjorde og fortsatt gjør til tider.

Jeg har depresjon. Skal ikke benekte det. Jeg tror det var i 7. klasse jeg begynte å gråte om kveldene uten noe som helst grunn. Forstod ikke hvorfor og visste ikke hvordan jeg skulle fortelle det til foreldrene mine. Som de fleste utlendings foreldre så er depresjon et ”tabu” tema å snakke om. Og for å være helt ærlig så snakket jeg aldri med familien min om mine følelser fordi det var bare så kleint. Ihvertfall, tilbake til meg, fra 7. klasse og til dagen i dag så går min dag fra å være positivt til plutselig et deprimerende kveld. Og disse mørke, deprimerende kveldene kan plutselig gå fra 0 to 100 real quick. Jeg kan sitte i rommet mitt og stirre utenfor vinduet det ene sekundet og det andre så sitter jeg doen med en razor mot armen min and contemplating on wether I should go through with it or not. For meg er dette veldig vanlig, men for mange av dere så vil det høres veldig galt. Men dette er meg og ikke hun jenta dere tror jeg er på sosiale medier.

Det er veldig lett å bli oppslukt i dagens standard når det kommer til skjønnhet. Instagram sier til oss at vi skal ha stor rumpe, pupper, smal midje og se bra ut 24/7. That’s not the truth. Sannheten er at vi alle har våre dårlige dager hvor vi ikke ser bra ut. Vi har dager hvor vi bare vil legge oss og sove og ikke åpne øynene i flere timer. Dager hvor alt går galt. Dager du får panikk anfall eller angst for forskjellige grunner. MEN HUSK AT DET IKKE SKAL STOPPE DEG FRA Å TENKE AT DU FORTSATT ER LIKE VAKKER OG VERDT DEN KJÆRLIGHETEN DU FÅR NÅR DU SER BRA UT. Ikke la sosiale medier ta over livet ditt hvor du ikke tørr å gå til butikken, som er 50 meter fra huset, uten sminke ( or in my case a morning robe).

Jeg skriver ikke dette for å fortelle dere om meg and my struggles, men for å fortelle dere at det er greit å være lei seg iblant. Hvis du føler for å gråte så gjør du det. ALDRI tenk at svake mennesker gråter. Det er ikke sant. Du kan ikke være positiv hele tiden fordi et menneske er et vesen som føler alt. If we can feel anger, happiness, regret and love then why isn’t it allowed for us human to take a minute for ourselves and just feel sadness or pain? Bare fordi noen andre har det vanskelig så betyr det ikke at det du går gjennom ikke er vanskelig og slitsomt. Fortell alltid til dine venner og elskede at du har det dårlig og ikke skam deg over det. Kan være vanskelig til tider, men tro meg det er det beste en kan gjøre. Det er okei å leve for the small things. Det er okei å leve fordi du vil høre på din favoritt sang. Det er okei å leve for å kunne oppleve en reise til din favoritt land. Lev sånn at du kan motta og gi klem. These small things aren’t small if they keep you alive.

Til alle dere som noen gang mobbet meg, snakket bak min rygg, var nødt til å nevne hva som var galt med enten ansiktet mitt eller kroppen min, gikk etter kulturen min eller landet mitt… Jeg vil bare takke deg fordi det gjorde at jeg begynte å elske det enda mer.

Jeg vil bare si at hvis du føler at ingen hører på deg og du føler du ikke har en stemme så vit dette at jeg er her for deg. I’mma listen to you and make sure that you get a voice. Jeg har deg.