FØLER MEG SKYLDIG…

De fleste av dere vet sikkert at jeg har en katt som heter Desi. Hun er fantastisk og har hjulpet meg gjennom masse i livet og gjør det fortsatt. 

                                         

For litt over en uke tilbake så kastrerte jeg henne fordi det var det veterinæren anbefalte meg. Fordelen med å kastrere er;

– Kastrering reduserer risikoen for jurkreft.
– Du trenger ikke bekymre deg for glemte P-piller.
– Du er garantert at katten din ikke setter unger til verden. Det er mer enn nok kattunger på markedet til at etterspørselen er dekket.
– Risikoen for livmorbetennelse er eliminert. Dette er ellers noe som forekommer, spesielt hos eldre hunnkatter. Sykdommen merkes ikke alltid før det er gått en tid, og resultatet kan i verste fall være dødelig

Disse var de grunnene jeg tenkte på da jeg kastrerte henne, men da jeg snakket om det med venninner og de jokingly sa ”you just took away her motherhood hahaha” så tenkte jeg veldig mye på det. Gjorde jeg virkelig det? Vil hun hate meg hvis hun ikke får barn? Jeg vet det bare er en katt det er snakk om, men har du den dype koblingen med kjæledyret ditt så vil du forstå hva jeg mener. 

Jeg hadde ALDRI lyst til å kastrere henne, men siden legen anbefalte det og fordelen var at hun kommer til å leve lenge så gjorde jeg det. Jeg var så fokusert på fordelene at jeg glemte helt hva ulempen vil være. Føler meg ganske skyldig. 

Er det noen som har følt det samme? Følt at de gjorde det rette, men føler seg fortsatt skyldig?

GODS PLAN?

De fleste jentene i min alder vil enten gifte seg eller studere. Det er ikke noe galt med det i det hele tatt, men jeg er ikke en av dem. Jeg vil leve et enkelt liv. No commitments. Just fun. Du tenker sikkert ‘hva prater hun om?’ Well, hear me out. 

I de 21 årene jeg har levd så har jeg ALDRI hatt mitt eget rom. Har jeg ikke et rom for meg selv så betyr det ingen privat liv. Har jeg ikke privat liv så betyr det diskusjoner og krangler med de jeg deler rommet med. Akkurat nå er det søstra mi og jeg som deler et rom. Og vi har gjort dette i nå 9 år. 9 ÅR! Jeg må be henne slutte å snope rundt; be henne ikke lese dagboka mi, ikke bruke klærne mine, ikke bruke sminken osv. konstant til det punktet hvor jeg vil bokstavelig talt bare hoppe ut av vinduet mitt. 

Glem rommet mitt, men huset vårt er fullpakket, 24/7, som betyr at jeg får ikke et rom til å puste ut og inn. Jeg er konstant med en eller annen familie medlem i et eller annet rom. Jeg sier ikke at jeg ikke liker familien. Jeg ELSKER familien min, men noen ganger så trenger man en pause fra alle og seg selv. Det får man ikke i en leilighet med 7 personer hvor alle deler et rom. Eneste gangen du faktisk får puste er når du tar deg en tur til butikken. Kan dere tro at jeg må ut av huset for ingen grunn annet enn at jeg trenger å være alene, og eneste måten jeg kan være alene på er å gå ut. 

Jeg vil ikke skifte klær, ta på meg sko og se presentabel ut når alt jeg skal gjøre er å ha en liten pause fra familien. Jeg vil kunne gjøre det i min egen liten hybel når enn jeg vil. Jeg vil ikke TENKE på at jeg skal ta en pause om en times tid fra familien fordi det er da jeg har tid til å gå ut. Det er MER slitsomt. Jeg vet ikke om dette her gir mening, men jeg bare følte for å dele det med mine lesere. Kanskje jeg overdriver og kanskje ikke, men tbh jeg bryr meg ikke om hva folk synes. Bryr meg mer om hva JEG synes og vil gjøre. 

Når det kommer til mine planer så er det noe helt annet enn de typiske planene til en kvinne på min alder og bakgrunn. Jeg skal flytte ut om 1-2 år, skaffe meg leilighet, ta med katten min og leve et singel men lykkelig liv. Jeg vil ikke gifte meg akkurat nå eller om noen år tbh og det er fordi jeg trenger å leve alene en periode. Hvorfor? Tenk å leve under samme tak som 6 andre personer og dele rom i over 20 år. Eneste muligheten du har til å tenke litt alene er å enten ta deg en tur ut eller å gå på do om kvelden når alle sover og deretter få ut all frustrasjonen din. Du har ikke et privat liv. Don’t get me wrong. Jeg klager ikke og jeg er faktisk VELDIG tilfredsstilt med den måten jeg lever på akkurat nå. Men når du er 21 år gammel og bor med en 14 åring som skal drive å være innpåsliten iblant, stjele klærne dine, ikke forlate rommet når du ber henne om å forlate rommet, ikke rydde og SNORKE og basically være en tenåring så er det ikke lett. Jeg sier ikke at jeg er noe bedre. Jeg er sikkert mer irriterende enn henne, men det er derfor jeg trenger å ha min egen liten leiligheten hvor jeg kan være meg. Og ingen andre. Jeg har lyst til å stå opp når jeg vil, rydde huset på min egen måte, lage mat når JEG vil spise, ta vare på meg, stelle leiligheten min på min måte, være lat og så mye mer.

DET ER OKEI.

Jeg vet! Jeg vet. Jeg har vært borte leengeeeeeee, men det er fordi jeg prøvde å ”fikse” livet mitt. Det er ikke så dramatisk som det høres ut som, men det er definitivt en forandring. Har tenkt veldig mye på framtiden min. Hva vil jeg? Hvordan vil jeg leve det ene livet jeg har? Hva gjør meg glad? Slapp, det er ikke noe med religion å gjøre so you guys can calm your tits 🙂 For at dere skal kunne forstå ‘my struggle’ så må vi tilbake noen år. Skal ikke ta med dere alt for langt, men maks 3 år? 2? Idk, men dere har ikke et valg uansett.

I videregående valgte jeg å ta studiet mine venner valgte. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg ga lite faen i hva jeg studerte til. Så lenge jeg hadde mine venner ved min side hver dag så var det mer enn nok for meg. Jeg bestemte meg for å ”go with the flow” og ikke tenke 2 ganger om det. Jeg tok studiespesialisering fordi det var det de andre tok og fikk meg gjennom 3 år med tortur. Etter de 3 årene tok jeg ENDELIG friår. Noe jeg hadde sett frem til siden første dag på vgs. The gap year that ACTUALLY made me ME today and changed the way I thought about life. The year I found out what I wanted to do. 

                                           

I friåret skaffet jeg meg jobb som telefonselger. Ikke den beste og lette jobben, men en jobb var det. Begynte å tjene hardtjente penger og var SÅ stolt av meg selv. Hvorfor? Da jeg begynte å få lønn og jeg så at jeg kunne bidra med litt hjemme samt ta var på meg selv som var det som om jeg hadde oppnådd noe bedre enn studiet. Mange tenker sikkert ”slapp av kompis! Lønna di var sikkert ikke så mye engang.” Ja, for noen som var det kanskje ikke det. Men for meg så var det mine hardtjente penger som jeg var super stolt av. Jeg begynte å jobbe dobbelt og kanskje trippelt så mye, hjalp familien min så mye som jeg kunne og ble forelsket i å reise. 

Jeg tror ikke de fleste av dere forstår hvordan det er å bare reise til et land, Pakistan, hver fjerde år. Ingen steder enn Pakistan. I 18 år. JEG KLAGER IKKE, men jeg hadde alltid lyst til å reise andre steder og oppdage nytt kultur. Hver gang jeg tok opp å reise til et annet land enn Pakistan så ville foreldrene mine gi meg det svaret hver eneste utlending gir; ”når du gifter deg så kan du reise hvor enn du vil med mannen din.” Really mom? Really? That didn’t happen and will not happen either. Plutselig en dag så bestemte jeg og bestevennene å ta oss en tur til London. Vi kjøpte billetter noen måneder før, sparte penger og sa ikke ifra til foreldrene våre om planene våre før 2 uker før vi skulle reise. (IKKE GJØR DET VI GJORDE MED MINDRE FORELDRENE DINE ER CHILL SOM VÅRE!) Etter den reisen så ble jeg forelsket i å reise og kunne ikke vente med å reise igjen. Det var som om jeg hadde blitt hypnotisert. 

                                           

Etter friåret så fikk jeg tilbud fra universitetet og takket ja. Jeg visste at universitet ikke var noe for meg, men jeg takket fortsatt ja. Brydde meg veldig lite om tilbudet helt til mine foreldre fant ut om det. De var super glade og fortalte halve slekta innen 2 dager. Jeg var den første personen i familien som hadde kommet så langt. Jeg ville ikke skuffe dem så jeg beit sammen tunga og møtte opp første skoledag…Det første halvåret gikk perfekt. Fikk gode karakterer og skaffet meg hyggelige venninner, men jeg var ikke glad. Jeg var ikke tilfredsstilt. So to recharge bestmte jeg og vennene mine å reise til Dubai. 

Det var når vi kom tilbake jeg forstod og innså hvor mye jeg ELSKET å reise. Jeg elsket å spare penger i noen måneder og deretter kjøpe billter og reise. Jeg liker det simplet. Simple life is the perfect life for me. Så jeg bestemte meg for å slutte å prøve på skolen og bare møtte opp for å møte opp. Tilslutt så bare droppet jeg ut. Gjett når jeg droppet ut? En dag før eksamen  BAHAHAAHAHAHHAHAAHAHHAAH. Jepp, I’m a college dropout. A HAPPY college dropout. Hadde ikke følt meg så bra, livlig, glad og fri på et helt år. Følte meg lettet. Jeg forstod det litt senere, men jeg vet hva jeg vil gjøre. Jeg vil leve simpelt. Jeg vil skaffe meg en liten hybel, jobbe, spare penger og bare reise verden. Det er ingenting mer jeg vil. Jeg vil leve simpelt. Simpelt er perfekt. 

Det jeg prøver å si er at det å ikke ha en plan er okei. Plan funker ikke for mange. Det å være organisert funker kanskje for noen, men ikke for alle. Og det er helt okei. Det er okei om du gifter deg når du er 30, det er okei å bli ferdig med universitetet senere enn de andre rundt deg, det er okei å ikke ha en plan for livet. DET ER OKEI. 

 

MENTAL ILLNESS IS REAL + some tips on how to cope with it ❤︎

De fleste av dere har sikkert hørt om Anthony Bourdain som tok selvmord denne uka og de av dere som ikke vet hvem han er så var han en amerikansk kokk, tv-programleder og forfatter. 

                                    

Mens alle snakker om Anthony Bourdain på alle mulige sosiale medier så fant jeg og de fleste ut om en bror i islam som tok selvmord. Han hoppet fra taket til Masjid al-Haram… Meter fra Ka’bah. METER FRA KA’BAH! Vi vet alle hva konsekvensene er for selvmord, men det å gjøre det ved Allahs hus viser bare hvor lei livet han var, hvor mye han gikk gjennom og det at kanskje folk rundt han ikke prøvde hardt nok. Er det slike handlinger som trenges i islam for å kunne vite at mental illness er ekte? Må vi miste flere liv for å ta dette seriøst?

Jeg kan ikke tenke meg hvor ille denne personen måtte ha hatt det. The internal monster he would’ve been battling with for years, men det jeg kan forestille meg er rådene han sikkert fikk. ”Les mer koran, kom deg nærmere Allah, gjør mer dhikr (en islamsk bønn der en setning eller uttrykk for ros gjentas kontinuerlig)” osv. Men det å lese koran uten å forstå hva som står der hjelper deg ikke i det hele tatt. Det vil ikke hjelpe deg med depresjonen din. 

Jeg sier ikke at du ikke skal gjøre noe av det jeg nevnte oppe i det hele tatt, men mens du gjør det så ta så å skaff deg profesjonell hjelp. Dette angår mentaliteten din. Hvis du kan gå til legen på grunn av det fysiske så kan du ta deg en tur til en psykolog for det  mentale. Du kan ikke fungere fysisk hvis ikke det mentale delen av deg er okei. Are you gonna have the same energy if a loved one takes their own life? I don’t think so. 

Hvis du føler du har en dårlig dag, mentally, og bare føler deg nedpå så føler jeg deg and I sympathise. Her er en liste over ting du kan gjøre for å føle deg litt bedre. Prøv noen ut, men hvis du ikke kan så går det også bra; 

  • Stå opp og strekk deg. Ta tiden din og ikke rush det.
  • Plugg mobilen din og pcen din på lader. Høres dumt ut, men fungerer.
  • Ta så å skift klærne og undertøyet du har på deg. 
  • Drikk vann
  • Ta deg en tur på do.
  • Vask ansiktet ditt og ta på en maske.
  • Hvis du har vondt et sted, enten det måtte være hodet eller skuldre så tar du medisin for det. Og hvis du har kutt eller sår så rens det og dekk dem til. 
  • Hvis du kan spise så spiser du, men hvis ikke så puss tennene dine, chew some gum eller bruk munnskyld; Dette vil få deg til å føle deg mer human. 
  • Hvis du ikke har tekstet tilbake en person så gjør du det. Si ifra til dine venner og familie at du har det bra. 
  • Hvis du føler du trenger en liten pause fra skolen eller jobb så sier du ifra. 
  • Skaff deg legetime 
  • Spray litt parfyme i rommet eller puten din 
  • Åpne vinduet iblant 
  • Gi deg selv en kompliment 
  • Skincare routine kan hjelpe 
  • Slutt å følge de folka på insta som du føler irriterer deg med innleggene deres

Disse eksemplene øverst er selvfølgelig optional. Hvis du klarer å gjøre 2 så er du bedre enn meg on my worst days. Og hvis det skulle være noe så dm’ene mine alltid åpen og jeg svarer ALLTID. Love yourself ❤︎ 

YES, I’M SALTY

Jeg hadde ingen intensjoner om å skrive et sånt innlegg, men føler at jeg på en måte må. Dette er IKKE et HAT innlegg hvor jeg skal drive å ”expose”mennesker, men mer en reminder til de som er ”late” eller ikke orker. 

Da jeg først postet et innlegg så fikk jeg et veldig veldig veldig bra respons som jeg ikke forventet, men er KJEMPE takknemlig for. Det fikk meg til å faktisk skriver mer og poste mer. Det første innlegget jeg skrev ( http://southmeetswest.blogg.no/1511043631_kan_en_regnbue_beg_en_feil.html ) fikk over 20 kommentarer innen en time og var delt overalt av alle de jeg kjenner. Jeg takket alle for både å ha lest innlegget og delt innlegget. But was that support you have for me like a one time deal? 

Nå, jeg mener ikke å si at du skal støtte meg på det nivået hvor du ikke tenker på noe annet enn bloggen min. Men det å sakte men sikkert begynne å forsvinne litt etter litt er ikke noe jeg forventet. Hvis du ikke hadde tenkt å støtte meg fra dag en så trengte du ikke så skrive til meg ”Gurl, I got you. Jeg gleder meg til å lese mer og jeg skal for sure dele alle innleggene dine fordi det er det du fortjener.” All den oppmerksomheten jeg fikk fra deg var fake? Or am I just tripping?

Jeg personlig elsker å dele andres verk enten jeg kjenner deg eller ikke fordi jeg vet at hvis bare EN person bestemmer seg for å ta en titt så hjelper det den personens seere eller hva enn det måtte være. Jeg visste ikke at det å bruke 30 sekunder av livet ditt ville forkorte livet ditt.

Alt jeg prøver å si er at vi må begynne å støtte hverandre utenom å være salty eller ”lat.” Ja, hvis du ikke er enig i det jeg skriver så er det selvfølgelig forståelig, men last time I checked you liked my content so where’s the support at babygirl?

Chiao. 

De-motivert.

Har fått noen meldinger her og der hvor folk spør meg ”hvorfor er du ikke aktiv med bloggen din lenger?” And a simple answer would be fordi jeg er de-motivert og prøver å ikke overtenke så mye. Blogg er gøy og det er drømmen min å bli en av de største rosa bloggerne i Norge. men tbh så må jeg tenke på helsen min først. Jeg klarer ikke å poste innlegg som jeg bokstavelig talt har half assed fordi 1. jeg liker ikke meg selv når jeg gjør det og 2. jeg VET jeg kan 100000 ganger bedre. 

                                

Jeg trodde helt ærlig jeg skulle slutte å blogge fordi jeg trodde det var en fase og jeg ikke ville lenger helt til jeg logget meg inn og forstod at jeg faktisk har savnet dette. Jeg skriver dette innlegget her bokstavelig talt etter å ha blitt ferdig med sehri (03:52) fordi jeg bare fikk motivasjon. Vet ikke helt hva jeg skal skrive om siden det er såååå mye jeg vil skrive om. Jeg sier ALLTID legg igjen en kommentar hvis det er noe du vil jeg skal skrive om eller om det måtte være en video but let’s be fucking honest; You don’t really care and that’s ok. I ain’t mad about it. Jeg vet de fleste av dere leser bloggen min og det er jeg veldig takknemlig for. men husk at noen komplimenter her og der kan faktisk hjelpe en person å fortsette å drive med det de elsker. Tar ikke mer enn 5 sekunder. 

                               

Basically, this post is about me telling you guys that jeg er motivert til å skrive mer og lage flere videoer. Istedenfor å legge det bare bloggen min så skal jeg også legge det ut på youtube. Håper dere har en fortsatt fin dag videre og til my fellow muslims lykke til videre med ramadan. Det er vanskelig, but I know we can do it. Yallah, you can go now!

TA AV HIJABEN ELLER BRUK DET ORDENTLIG!

LET ME STOP YOU THERE. Har noen av dere en anelse om hvor mange sånne meldinger, kommentarer og ”meninger” jeg har fått angående den måten jeg bruker hijaben min på? Selv min egen bror er en av dem… ahahah wow whatever. Dette er virkelig slitsomt og dumt af men jeg skal si dette for siste gang og etter dette så kan alle dere som har noe imot den måten jeg bruker hijaben på bare hoppe ut av vinduet. 

Dere som sier the famous quote of ”enten bruker du hijab på en ordentlig måte eller så tar du den av…”’ YOU ARE EXTREMELY WRONG. 

                                           

Hijaben min som dere mener ikke er hijab har reddet meg ut av mange situasjoner som jeg hadde angret på i dag. Hijaben min bokstavelig talt forvandlet meg, increased my ”value” and added to my pride and changed my personality. Den hjalp meg med å knekke ut av skjellet mitt som jeg aldri hadde greid å få meg ut av. Dere tenker sikkert hun viser frem ”skjønnheten” hennes eller hva enn dere tror, BUT THE JOKES ON YOU. Dere vet ikke en dritt. Hver eneste hijabi vet potensialet hun kan servere. Har du vært på en all girls party så vet du godt hva jeg mener 😉

Hijab in any stage of its stages IS A HUGE step forward, spesielt i disse vanskelig tidene. Jeg har sett, møtt og kjenner jenter som har tatt av seg sjalet fordi de ikke orker mer hat fra mennesker som mener at de ikke har på hijaben på en ordentlig måte. Ifølge dem. Men jeg er ikke en av de jentene. Jeg er ikke lei meg, men jeg er sur. Usually it’s guys who say this shit so let me clear som shit for you;

Du kan ALDRI si til en hijabi ‘ta av deg hijaben.” Selv om hun tar den av og på flere ganger. You’re literally committing a much bigger sin than her. But I’m not one to judge and SURPRISINGLY BIHH neither are you. 

                                             

Trenger ikke å expose meg selv her, men hadde det ikke vært for hijaben eller Gud så hadde jeg bokstavelig talt gått helt ut. Da mener jeg klær som viser magen, beina, kløft, rumpa osv. I would’ve been waayyyyy worse than you actuallt think. Don’t get me wrong. Jeg sier ikke at de som gjør det er dårlige muslimer eller mennesker generelt. Men dette innlegget er for de trangsynte muslimske menn og kvinner som liker å dømme mennesker basert på hva de har på seg. 

Dere aner the struggle I go through having to pick something som er mer ”hijabified” enn hva jeg egentlig vil ha, hvor mange ganger jeg har måttet avlyse planer bare fordi det stedet ikke er passende for en hijabi, eller at jeg må holde tilbake følelsene mine for en spesiell person fordi den personen vil sikkert føle seg ukomfortabel. Dere vet ikke hvor vanskelig det er om sommeren når jeg ser andre med bikini, shorts og tank tops and du ikke kan. Dere vet ikke hvor mange ganger jeg føler meg stygg eller hvor mange ganger jeg bestemte meg for å sitte hjemme instead of going out because I felt like I was an embarrassment. YALL DON’T KNOW THE STRUGGLE OF GOING AGAINST YOUR SELF TO DO SOMETHING FOR GOD. 

                                              

Once a utlending, always a utlending

Jeg tror ikke de fleste av dere vet hvor vanskelig det er å passe inn som en utlending. Problemet er ikke bare her i Norge, men også hjemlandet mitt. Jepp, jeg er bokstavelig talt en utlending i mitt eget hjemland. Ironisk eller hva? Ahahh

                                          

Don’t get me wrong, I love my country but the problem is I’m like an alien there. Jeg er så vidt komfortabel her, men tenk dere når jeg går til Pakistan hver tredje år and I don’t know two shits about what’s in right now when it comes to fashion, and I look like a neighbourhood’s aunty with my clothes on. Hvordan folk spør meg HELE TIDEN ”urdu aati hai na aap ko?” (du kan urdi, ikke sant?) ”meri samajh aa rahi hai aap ko?” (forstår du hva jeg sier?) ”koi baat nahin bahir reh kar aise hi hota hai” (ingen fare. Veldig vanlig for barn som lever i utlandet.) BITCH HVORDAN TROR DU JEG KOMMUNISERER MED FAMILIEN MIN? HVORDAN TROR DU JEG KOM 1. PLASS I MOSKEEN MIN I URDU EKSAMEN? HVORDAN FIKK JEG EN FUCKINGS 6’ER I URDU EKSAMEN NIVÅ 3 PÅ VIDEREGÅENDE?

                                         

Hvor jeg skal kunne føle meg som hjemme er ikke hjem for meg. Mitt eget land ser på meg som en utlending. Utlending både i Norge og Pakistan. Vil jeg noen gang passe inn? Og folk lurer på hvorfor utlendinger har identitetskrise. Norge ber oss integrere oss, vi integrerer oss. Hjemlandet ber oss integrere oss, vi integrerer oss i et par måneder. Vi kommer tilbake til Norge og har det vanskelig med å passe oss inn igjen… smh

 

 

Norsk nok.

Hvorfor blir vi utlendinger som er født og oppvokst her aldri sett som norske? Hvorfor føler vi det er OBLIGATORISK av oss å ALLTID nevne hvor foreldrene våre kommer fra bare fordi du får det ekle ansiktsuttrykket hver gang jeg sier ”jeg er norsk.” Hvorfor må jeg i det hele tatt forklare meg selv?

Var en gang jeg pleide å være stolt av å si ”jeg er norsk,” men nå føles det som om jeg lyver. Jeg er født og oppvokst her i Norge, har norsk pass, bestod norsk eksamen hvert eneste år, følger loven som hver eneste innbygger skal gjøre så hvorfor er jeg ikke norsk nok? Hva vil det si å være norsk? Blondt hår? Blåe øyner? Rødt pass? Flytende norsk? Følger loven? Hva er det som gjør dere nordmenn så annerledes fra oss? Hvorfor var det nødvendig for en random mann å spørre meg hvor jeg var fra? Og da jeg svarte ”jeg er norsk” så svarte han ”nei, det er du ikke. Jeg mener se på deg og se på meg ahha! Vi er helt forskjellige.” Hvordan skulle en 13 år gammel jente svare på dette?

Fikk kritikk her om dagen for at jeg svarte jeg er pakistaner og ikke norsk. ”Så du er født i Pakistan, men oppvokst her?” ”Eh, nei jeg er født og oppvokst i Norge.” ”Hvorfor sier du ikke at du er norsk da?” ”Godt spørsmål. Er jeg det?” ”Ja, du er født og oppvokst her så du er norsk. Liker du ikke Norge eller? Ahahah” Fortell meg hvorfor jeg får kritikk uansett hva svaret mitt er? Drittlei.

Spørsmålet som fortsatt ikke er besvart og vil heller aldri bli besvart er ‘er jeg norsk nok?’ Sånn som jeg ser det så er det to måter å svare på dette spørsmålet på. Du har enten norsk statsborgerskap eller snakker flytende norsk, eller så er du såpass integrert (and then I mean like kulturelt, sosialt, språklig og økonomisk) at du glemmer din originale identitet. 

Du tenker sikkert ‘hvordan kan det å snakke flytende norsk gjøre meg til norsk?’ Sant, men husk at kommunikasjon is key. Kan man et felles språk flytende så er det ikke lenger vanskelig å integrere seg. For meg er ikke språk noe som bekymrer meg i det hele tatt. Jeg tenker og snakker ganske ”norskt” for å være helt ærlig. Mine fleste normer, tanker og forståelser er påvirket av min norske oppvekst. Tbh, for me it’s really important å delta på 17. mai og synge julesanger fordi det har vært en del av min hverdag helt siden jeg startet å gå på barnehage. Men definerer det meg som norsk? Nei, fordi for meg så er dette å være en del av kulturen til Norge. 

Jeg synes at vi må slutte å prøve å definere hvem som er norsk ved å se på utseende. Har du ikke blåe øyner, blondt hår og blek i ansiktet men fortsatt føler at du er norsk så har du lov til det. Du har lov til å si til mennesker at du er fra Norge og med stolthet. Det går ikke an å svare på hva som er norsk fordi det er ikke simpelt å svare på hvordan man kan bli norsk. Vi er alle født forskjellige. Dette gjelder for både nordmenn som er født i Norge eller utenfor Norge. Du må slutte å la det handle om utseende eller det å reise på hytta. DET BØR HANDLE OM HVA VI FØLER PÅ INNSIDEN. 

MUSLIMSKE MENN

De av dere som henger med meg eller kjenner meg er veldig kjent med mine rants her og der, enten det er mellom oss, Instagram eller noen andre sosiale medier plattform. Jeg ville helt ærlig ikke skrive om dette siden det er så sensitivt tema, men hvis jeg ikke gjør det så vil jeg nok angre en eller annen dag. Andre grunnen var at det er allerede mange andre muslimske damer som har snakket om det allerede, men det ser ut som jeg også må ta en del av det toget og spred budskapet fordi menn kan aldri forstå noe de første 13276 gangene uansett. Trist eller hva?

Jeg forstår veldig godt at folk har en rett til å kommentere deres følelser angående mine personlige valg, mer spesifikt min ”religiøsitet” og hva jeg har delt ut på nettet. Er ikke en jente med mange followers, men en ting jeg vet er at stilen/hijab måten min får mer oppmerksomhet enn det egentlig skal få. Vanligvis får jeg DM på Instagram hvor de fleste gir deres negative meninger og når jeg svarer tilbake så sier de ”du ber om det,hvem ba deg ha åpen profil” eller ”hvis du ikke klarer å håndtere litt kritikk, så ikke legg deg helt der ute.” Forventer du at jeg skal ta imot motbydelige meldinger og ikke gjøre noe med det? Uh hell no. Sånt pleide å påvirke meg før, men med tiden har jeg klart å overse det negative og heller tenke på det positive. Og det hjelper jo.

                                          

Det som virkelig provoserer meg er ikke kommentarer om hvordan jeg kler meg ut eller bruker hijaben min på, men hvem det kommer fra. De fleste av meldingene kommer fra MUSLIMSKE MENN. Hvorfor? HVORFOR? Hvorfor menn? Man skulle tro at de var opptatte med å forsørge familien sin, ta vare på barna eller fokusere på jobben sin, men istedenfor så sitter de hjemme søker opp hvilken neste muslimsk dame de kan kritisere. De bruker halve dagen sin på å kommentere på hvordan damer kan praktisere islam bedre hvis du kledde ut sånn og ikke sånn, men lite vet de at de damene de søker opp tjener mer enn dem og hadde ikke brydd seg mindre. Vil ikke så mye inn akkurat dette, men tenk dere hvis broren min eller faren min var så interessert i hvordan en annen blogger kledde seg på and he went out of his way to address it to that woman, og det på en offentlig plattform! Don’t get me wrong, there are many men out there who doesn’t give two shits. Men det er ikke mange.

Og for alle de naive jentene ute på sosiale medier, ikke bli lurt av menn som bruker positive eksempler eller at tonene deres ”feels like home” og det faktum at de kommer fra a good place. Hvem tror dere at dere er? Hvem prøver du å lure? Hvorfor forandrer de til gudelig figur like bruh har du split personality or something damn. En annen måte de manipulerer på er at de gir deg fine kommentarer her og der som om vi trenger bekreftelse fra en random muslimsk kar. GET THE FUCK OUT OF HERE. Som om din historie om ”du pleide å være en dårlig muslim, men etter å ha studert islam og gått på den blåe moskeen regelmessig så har det forandret meg til det bedre” skal hjelpe meg. Det hjalp deg? Okei, bra for deg. Hold det til deg selv. Tror du ikke jeg har kunnskap om islam? Tror du ikke jeg vet hva som er rett og galt? Tror du du er mitt siste håp? Tror du at vi er “tapt” og vi trenger veiledning, eller at vi aldri har studert islam oss selv?

                                            

Damer, dette innlegget er for dere og spesielt for de yngre jentene som leser dette og følger meg. Det er kjempe lett å tro på en ”religiøs person,” spesielt hvis det er en ung kar som gikk fra å være en ”en dårlig muslim” til en forandret kar meg ”gode” intensjoner. IKKE TRO PÅ DEM. Tro meg, de fleste av dem har ikke halve kunnskapen om islam. Deres måte høres kanskje positivt ut, men bak det hele så vil det være det vil alltid være en underliggende tone av misogyni og aggresjon eller følelse av makt. Noen ganger bare budskapet selv tolkes om muslimske kvinner er rundt lillefingeren til en mann og det at vi stadig trenger validering av dem. BARE VIT AT DU IKKE TRENGER DET. DU HAR DIN EGEN HJERNE. BRUK DET.